Ukens dirigentmøte: Wolfram Christ
Wolfram Christ er en av vår tids store bratsjister, og har vært solobratsjist i både Berlin Filharmoniske Orkester og Luzern Festivalorkester. De siste årene har han jobbet stadig mer som dirigent, og før påske var han mentor for deltakerne på Dirigentforum. Hva har han tatt med seg fra sin lange erfaring som orkestermusiker, og hvordan påvirker det hans klangideal?
Den store forskjellen fra en orkestermusiker til dirigent er jo om man sitter midt i en stor gruppe eller om man står foran og leder. Min inngang til dirigentfaget kom via mitt virke som solist, så det var kanskje en litt mykere overgang. Jeg spilte mye som ledende solist med kammerorkester, og da følte jeg et ansvar, ikke bare for mitt eget spill, men også for orkesteret og det musikalske resultatet. Så når jeg da tok steget med å legge bort bratsjen var ikke overgangen så stor som den sikkert kunne ha vært, det føltes som et logisk skritt, forteller Wolfram.
Wolfram fikk jobb som solobratsjist i Berlin Filharmoniske Orkester i den unge alder av 22 år. Og en så lang karriere har naturlig nok vært med og prege den musikalske identiteten, det har ikke manglet på inntrykk.
Jeg begynte i jobben min med totalt åpne ører, øyne og sanser. Jeg så de store dirigentene, og sugde til meg alt jeg kunne få med meg. Jeg syntes alltid det var interessant å se hvordan en dirigent løste en utfordring, hvordan oppnår de det musikalske resultatet de var ute etter? Sånn sett var det kanskje enklere i gamle dager, med en mye mer hierarkisk struktur der man kunne kommandere og bestemme som man ville. Nå har jo det heldigvis endret seg, det er mye mer demokratisk nå, men man ønsker fremdeles å komme frem til det samme resultatet. Da må man være psykologisk smart, og vite hvordan man klarer å overbevise orkesteret til å spille slik du vil, understreker Wolfram. Han trekker også frem hva årene som bratsjist har betydd for forståelsen av orkestermusikere og hva de behøver.
Som bratsjist var jeg ikke bare interessert i å observere, jeg var også nysgjerrig på partituret. Hva var det som gjorde at det og det stedet alltid var vanskelig uansett hvem som var på podiet? Hva var utfordringene for andre musikere? Heldigvis kunne jeg da gå til mine kolleger og spørre om hva som var vanskelig og hvordan man kunne løse det. Det har vært veldig verdifullt for meg å ha denne erfaringen, ofte er det jo egentlig ganske enkle ting som kan løse et tilsynelatende stort problem, forteller Wolfram.
Når man starter sin dirigentkarriere i voksen alder er det flere ting man må være obs på. Først og fremst er det å finne en ny måte å formidle en allerede solid etablert musikalitet. Dette kommer med sine fallgruver, noe som også Wolfram var bevisst på.
I starten var jeg veldig bevisst på å ikke imitere noen av de store dirigentene jeg hadde spilt under. Jeg anstrengte meg for å finne mitt eget språk, og min egen stil. Det var viktig for meg å finne en måte å gjøre gestikken og teknikken til mitt eget, på samme måte som jeg hadde funnet mitt uttrykk i bratsjen. Rett og slett en måte å formidle mitt klangideal. Hver dirigent har sin egen personlige sound, og det tok litt tid før jeg klarte å etablere et språk som presist kunne formilde det jeg hadde i meg, utdyper Wolfram. Noen element var ganske enkle, mens andre krevde en litt mer gjennomtenkt tilnærming.
Jeg bestemte meg tidlig for å ikke bli en av dirigentene som synger for orkesteret. Jeg mistenker at flere dirigenter tror de er langt bedre sangere enn de er. Jeg har heller aldri hatt sansen for de som dirigerer likt med begge hender, som om de henger klær til tørk. En annen ting som jeg tok med meg fra mitt bratsjsspill er at jeg føler man ikke alltid er nødt til å SLÅ slag, når melodien allerede flyter behøver man ikke gjøre så mye, sier Wolfram mens han viser hvordan buearmen beveger seg fritt gjennom luften. Etter så mange år som bratsjist henger såklart mye igjen, og han har av naturlige årsaker en forkjærlighet for bratsjens rolle i et orkester.
Bratsjgruppen er krydderet til hele strykeseksjonen. Fiolinene spiller gjerne melodien, men bratsjene tilfører karakteren og fargene. Melodi uten farger og karakter er bare toner, men bratsjene har ofte som oppgave å tilføre det harmoniske og klanglige krydderet som smaksetter musikken. Bratsjister lever jo ikke et så utsatt liv som for eksempel fiolinister, men det frigjør jo kapasitet så man kan tilføre andre ting til helheten, utdyper Wolfram.
Gjennom en lang karriere som bratsjist fikk Wolfram spille med det som var av verdens største dirigentnavn. Det har med andre ord ikke vært mangel på inspirasjon og lærdom å hente. Men hvem er det som har gjort størst inntrykk opp gjennom årene?
Om jeg vil trekke frem noen som kunne stå som en inspirasjon så må det være Abbado. Når han laget musikk, så kunne man også føle pausene. Han evnet å forme musikken slik at stillheten var det mest magiske, han lot det skje og var ikke redd for øyeblikkene uten lyd. Da klarte han å transportere både publikum og orkester til en annen verden, til et magisk sted. Jeg har latt meg inspirere av dette, lytt til stillheten.