Ukens dirigentmøte: Rolf Lennart Stensø

Foto: Blunderbuss/ Nrk

Klassisk musikk er et stort og variert felt som spenner over mange hundre år. Det omfavner alt fra komposisjoner på mangfoldige timer til snutter på knapt noen sekunder, og fremføres av alt fra enorme orkestre til enkeltmusikere. Interessen for klassisk musikk er heller ikke bare forbeholdt de få, undersøkelser viser at en stor del av det allmenne publikummet er interessert og nysgjerrig på klassisk musikk. Den klassiske musikken har også kvaliteter som blir stadig mer etterlengtet i et hektisk moderne samfunn, en mulighet til å slappe av og være tilstede i nuet.

Samtidig med dette er også medievaner i sterk endring, publikum bombarderes med inntrykk. Den intense kampen om umiddelbar oppmerksomhet favoriserer ikke den lange historiefortellingen til klassisk musikk, og det er en kamp om å holde på oppmerksomheten til den jevne mediebruker. Hvordan kan den klassiske musikken som fagfelt møte denne utfordringen?

Rolf Lennart Stensø er direktør i Kringkastingsorkesteret, og som sjef for et ensemble med et særskilt medieansvar har han fingrene tett på pulsen til den stadig endrende mediehverdagen.

Alle vi som driver med klassisk musikk merker godt at publikum sine medievaner har endret seg over de siste årene. Et av våre kjerneoppdrag i Kork er å presentere musikk på medieplattformer, og vi ser at publikums vaner har endret seg raskere enn vi har vært i stand til å tilpasse oss. Musikk i det klassiske formatet krever litt tid, mens den jevne lytter har fått kortere og kortere oppmerksomhetsspenn. Vi er nødt til å tenke nytt og oppfinnsomt, og tørre å leke litt for å møte vårt publikum på en enda bedre måte, forteller Rolf Lennart.

Interessen for klassisk musikk er helt klart tilstede, konserter er fremdeles godt besøkt, og undersøkelser viser at andelen mennesker som er litt eller veldig interessert i feltet er stor. Men dette reflekteres ikke lenger i menneskers mediebruk, trenden på medieplattformene som presenterer innhold er at klassisk musikk taper kampen om oppmerksomheten.

I en konsertsal er det mye enklere, der skal det mye til for at du reiser deg og går midtveis i en konsert. Dersom du skrur på radio eller tv er det langt mindre som skal til før du bytter kanal. I NRK måler vi konstant lytter- og seertall, en fornøyd lytter defineres som en som har lyttet til samme kanal i mer enn to minutter. Selv med den definisjonen er det mange som faller av tidlig, forteller Rolf Lennart, som presiserer at dette ikke utelukkende gjelder klassisk musikk. Andre sjangere merker den samme tendensen, konkurransen fra YouTube og Spotify har snudd opp ned på medievanene.

Det er verdt å merke seg at en av de mest sette musikkdokumentarene i det siste er en dokumentar om Britney Spears. På grunn av rettigheter spilles ikke hennes musikk i programmet, men publikum ønsket likevel å se på. Det vil si at selv i andre sjangere er det ikke selve musikken som nødvendigvis trekker mest seere, det er historien som fenger. Hvor er da vårt vindu inn når vi ønsker å vekke oppmerksomhet rundt selve musikken? Det er det vi spør oss nå, utdyper Rolf Lennart. Hvordan kan man tenne eller opprettholde en interesse for den klassiske musikksjangeren på en måte som er både inkluderende og engasjerende? Behovet og ønsket for innhold er der, men det er også viktig å innse at medievanene fra i går ikke lenger er tilstrekkelige for å nå ut til et bredt publikum. Det som viser seg er at programmene som når bredt gjerne forteller en engasjerende historie.

Dokumentaren om Nerdrum som har gått nå nylig kan tjene som et godt eksempel, den har virkelig satt kunstdebatten om klassisk og modernistisk kunst på dagsorden. At jeg skulle stå og diskutere modernistisk kunst med naboen hadde jeg ikke forestilt meg, men det er faktisk det som har skjedd. I stor grad er det historien om menneskene bak som engasjerer, og gjør at folk dermed også interesserer seg for kunsten og det faglige. Et annet eksempel er podkasten «Pianisten» om jazzpianisten Maria Kannegaard, som omhandlet hennes lange historie med psykisk helse og hennes virke som musiker. Podkasten ble en stor suksess med mange lyttere, og så viste det seg at NRK hadde liggende et konsertopptak med henne fra før podkasten ble laget. Da opptaket ble lagt til som en ekstraepisode etter podkasten, opplevde NRK en mangedobling i lyttertallene sammenlignet med når den først ble publisert, forteller Rolf Lennart. Engasjementet var vekket, og innholdet fikk komme til sin rett. Men det var selve historien som brakte lytterne dit.

Har man en god historie er det mindre viktig hva man spiller, og det mener jeg i positiv forstand. Publikum har endret seg på bare de siste 20 årene, de er langt mer åpne for nye inntrykk. Men de trenger en vei inn. Den fremtiden vi nå ser, den kan vi bruke positivt. Publikum kan være åpne for det de hører, uten at de nødvendigvis trenger mye forkunnskap, sier Rolf Lennart, og setter med det fingeren på også hvordan vi kommuniserer, selve språkbruken, i det vi presenterer. En ting er hvordan vi kan snakke innad i fagmiljøet, noe annet er hva vi vektlegger i møte med folk som ikke har kjennskapen til fagterminologien.

Jeg mener vi skal tørre å se på betydningen av det vi gjør som underholdning. Folk har et stort ønske om å bli underholdt, og der kan vi være bedre. Jeg sier overhodet ikke at alt vi gjør skal være kun for underholdning, men det er noen muligheter til å nå publikum som vi enda ikke har klart å gripe. Den klassiske bransjen kan fort bli litt akademisk eller fremmedgjørende, og er gjerne drevet av et sterkt ønske om å opplyse. Det er ingenting galt med musikken, men vi har mye å vinne på å av og til endre hvordan vi snakker om den. Hvordan kan vi bedre møte et publikum som søker en enkel opplevelse, et publikum som ønsker å kjenne at de føler noe, utdyper Rolf Lennart.

Interessen for opplevelser har jo faktisk økt, og det er tydelig at publikum er mottagelig for nye inntrykk. I et program som «Hver gang vi møtes» gjorde Emma Steinbakken stor suksess med sitt cover av Bjørn Eidsvågs musikk, og gjorde musikken kjent for en hel generasjon som kanskje ikke en gang kjente til Eidsvåg fra før. I Stjernekamp introduserte Bjørn Tomren strupesang for hele landet i beste sendetid, og det i ett program som også inkluderer opera som ett av de musikalske temaene. I begge disse programmene hjelper presentasjonen og innpakningen til med å nå ut til den jevne lytter, noe som vil bli stadig mer viktig i årene fremover. Men hvordan kan vi nå til nye lyttergrupper som kanskje ikke benytter seg av lineær TV eller radio i det hele tatt, spør Rolf Lennart.

Innholdet er av høyeste kvalitet, og publikum og interessen finnes der ute. Spørsmålet er hvordan man skal nå frem når tradisjonelle kommunikasjonskanaler endres i et rasende tempo.

Det er mulig å nå folk der ute, og i dagens verden trenger vi å tenke nytt på hvordan vi forteller vår historie. Hvilken rolle kan den klassiske musikken ha i dette? Det er både komplisert, men også veldig interessant og spennende!