Ukens dirigentmøte: Ingar Bergby

Foto: Benjamin A Ward

En av de mest unike sidene ved det norske musikklivet er den rike tradisjonen for blåseensembler. Det går en ubrutt linje helt fra skolekorpsene til våre profesjonelle blåseensembler, og det utgjør en stor arbeidsplass for dirigenter på absolutt alle nivå. Mange av Norges mest ettertraktede dirigenter har hatt sitt utspring fra korpsbevegelsen, og korpsene utgjør også en viktig læringsarena for å utvikle fremtidige norske talenter.

Ingar Bergby har i over en generasjon vært en av Norges mest brukte dirigenter, og er en frekvent gjest i alle norske profesjonelle orkestre og ensembler, i tillegg til at han ofte er å se på podiet i skandinaviske orkestre. Han har fremdeles et varmt hjerte for amatørbevegelsen, og er en av de ytterst få som er mangfoldig NM-vinner i både janitsjar og brass, i tillegg til at han også har ledet Eikanger- Bjørsvik til seier i EM for brassband. For Ingar faller det veldig naturlig å opprettholde kontakten med dette miljøet, selv etter en lang og innholdsrik profesjonell karriere.

Jeg er jo født og oppvokst i korpsbevegelsen, og har hatt et nært forhold til den hele livet. Den gir meg fremdeles mye glede, og om jeg kan si det slik er det også fint å føle at man kan gi noe tilbake, forteller Ingar: Interessen for faget ble vekket tidlig, da han som ung klarinettist tidlig fikk muligheten til å lede.

Jeg var raskt god til å spille klarinett, så allerede da jeg var 13-14 år fikk jeg ansvar for å instruere klarinettrekka i korpset jeg spilte i. Vi var så mange som 20 stykker, så da måtte jeg jo taktere litt for at det skulle bli samspilt. I tillegg så ble jeg jo trent i å jobbe med ørene mine, jeg kunne jo høre om de spilte rent og presist. Og da var jeg også nødt å lære meg hva jeg måtte gjøre for at det skulle bli bedre, forteller Ingar, som tidlig fikk tilbud om å dirigere sitt eget korps.

Da jeg var rundt 15 år begynte jeg å dirigere mitt eget skolekorps, og etter det fortsatte jeg egentlig å dirigere skolekorps og voksenkorps gjennom hele studietiden min, både da jeg studerte klarinett og dirigering. Jeg hadde Karsten Andersen som min dirigentlærer, og han oppmuntret meg til å fortsette med korpsene mine, var veldig positiv og kom ofte innom prøvene mine for å gi meg råd og tips, sier Ingar.

Det var ikke bare muligheten til å få mye podietid som bar frukter, men også muligheten til å virkelig lære seg verktøyene man trenger som dirigent. Det holder ikke utelukkende å kunne sitt partitur godt, og ha en sterk formening om det musikalske uttrykket, som dirigent er du også nødt til å besitte detaljkunnskap om hva som faktisk kreves av et ensemble og hver enkeltmusiker for at det skal låte bra. Dette læres ikke nødvendigvis bak en skolepult, det er kunnskap som må tilegnes i felten.

Når man jobber med barn og amatører så er man veldig avhengig av riktig verktøy for å vite hvordan du skal kunne nå målet ditt. Hva skal man si til de for at de skal få en god klang, hva trengs for at presisjonen eller balansen skal bli helt korrekt? Det holder ikke bare å si hvordan du vil ha det, du må også kunne mye om instrumentene og ensemblet for å veilede, sier Ingar, og peker på hvordan man på den måter lærer veldig mye om instrumenter som du gjerne ikke spiller på selv.

Det er jo for eksempel slik at det er ikke helt enkelt å intonere bra med treblåserinstrument, så det måtte jeg jo lære. Og jeg fikk utrolig mye trening i det, som i sin tur hjalp meg mye da jeg da begynte å jobbe med profesjonelle ensembler. Der er det såklart mye enklere, men da visste jeg allerede mye om hva som skulle til, forteller Ingar som et eksempel på kunnskap som har vært til stor nytte senere i karrieren. Både gjennom spilling og dirigering utviklet han verktøy og rutiner som senere kom til god hjelp i møte med ensembler på alle nivå.

Jeg kan kanskje illustrere det med et bilde, en erfaren lege som stiller en diagnose vet også samtidig hvilke skritt han bør ta for å lege sin pasient. Slike rutiner og verktøy er vi også avhengige av som dirigent, man bør vite hva som skal til for å få det resultatet man ønsker. Det hjelper ikke å ha god kjennskap til partituret og musikken, om du ikke har klart for deg hvordan du skal komme dit, detaljkunnskapen må sitte. Du skal kunne disponere øvelsen med en skikkelig prøveplan og god prøveteknikk, og vite hva ensemblet trenger, understreker Ingar. Denne oppmerksomheten mot detaljer har han også med seg fra ung alder.

Oppmerksomheten om detaljer lærte jeg faktisk allerede som ung av min klarinettlærer, Richard Kjelstrup. Jeg skulle søke på Musikkhøyskolen, og ville spille Mozart, men det fikk jeg ikke lov til. Han mente jeg var for unøyaktig med detaljene. Og han hadde jo rett, det hjelper ikke så mye om du har mye musikk i deg om ikke detaljene sitter godt nok. Og det gjelder også når man jobber som dirigent, om du ikke har kunnskapen og verktøyene til å ta fatt i detaljene så er det vanskelig å få en virkelig bra musikalsk helhet, sier Ingar.

Som dirigent har man også et ansvar for å samle og inspirere dine musikere til å jobbe best mulig sammen mot et felles mål. I profesjonelle ensembler har folk gjerne ganske lik bakgrunn, med musikkstudier og et langt liv med instrumentet, men i amatørbevegelsen møter man på et langt større tverrsnitt av befolkningen. Det er en stor mulighet til å vokse både som leder og menneske når man skal lære seg å både møte de der de er, samtidig som man skal samle musikerne til en samspilt gruppe.

Min far var industriarbeider, men i korpset spilte han sammen på lik linje med leger og advokater. Når man dirigerer amatører så møter du mange mennesker du ellers kanskje ikke treffer på så ofte, og du får mange flere innfallsvinkler til hvordan man kan jobbe sammen. Når man blir kjent med et så vidt spekter av mennesker så åpner det seg opp både ny kunnskap og muligheter, og det er også veldig berikende. Å jobbe med mennesker, og ikke bare noter, er alfa og omega når man skal lære seg dirigeringsfaget.