Ukens dirigentmøte: Guro Haugli

Foto: Nino Felbab

Med inspirasjon fra Bergen Filharmoniske Orkester som startet opp sin assistentdirigentordning i 2007 har Dirigentløftet etablert en assisitentdirigentordning som sikrer at unge talentfulle dirigenter får fartstid i våre beste orkestre og ensembler. Et av orkestrene som har hatt flere assistenter opp gjennom årene er Stavanger Symfoniorkester, som for tiden har to assistenter. En av disse er Guro Haugli, som har sin utdannelse fra dirigentstudiet på UiS. Hun har også lang fartstid fra Dirigentforum. Men hvordan skiller den nye arbeidsdagen seg fra tidligere erfaring. Hvilke erfaringer får man gjort seg når man trer inn i en ny og ukjent rolle?

I jobben min skal jeg både assistere og dirigere. Jeg har jo mye trening fra før på å dirigere, men jeg merket at det var enkelte ting ved assisteringen som jeg brukte litt tid på å skjønne. Når jeg dirigerer har jeg så klart tydelige meninger om det jeg hører, mens jeg har vært mye mer åpen når jeg har vært lytter. Så jeg merket i starten at jeg følte jeg var litt dårlig trent til å snakke om musikk. Jeg kunne jo så klart høre og oppleve mye, men det var uvant å skulle artikulere det for både dirigenter og musikere når jeg selv ikke var den som stod på podiet, forteller Guro. Selve denne erkjennelsen har åpnet for et langt mer nyansert syn for Guro på hvordan man omtaler musikk, samtidig som det har gitt henne en større trygghet i sin egen opplevelse av det man hører.

Musikere og dirigenter er jo gjerne opptatt av litt forskjellige ting. Og spesielt når man dirigerer er det fort gjort å tenke litt i sort-hvitt, man har jo en sterk mening som man prøver å formidle til orkesteret. Men samtidig er jo alt vi hører subjektivt, og det har gjort det enklere å fortelle om min oppfatning, og ha mot til å stå for det, sier Guro.

Dette krever naturlig nok en del fintfølelse i selve tilbakemeldingsprosessen, og Guro har lært seg å fort tolke hva dirigentene trenger. Dette gjelder spesielt i de tilfellene der det er gjestedirigenter som Guro ikke har hatt mulighet til å samarbeide med tidligere.

Jeg bruker en god del energi på å lese hva dirigenten egentlig trenger, det er for eksempel viktig å prøve å catche prosjektet deres allerede på mandag, jeg ønsker å se hva de jobber og fokuserer på slik at jeg får et bedre bilde av hvilke tilbakemeldinger man skal gi, sier Guro. Implisitt i dette ligger det enkle faktum at ulike dirigenter ønsker ulike typer tilbakemeldinger. Og det kan være en spennende prosess å bli godt nok kjent på kort tid slik at man kan jobbe mest mulig treffsikkert.

Noen ønsker kun input om balanse, mens andre åpner opp for samtaler om tolkning. Felles er at alt dette er opp til dirigenten selv, og det er noe man er nødt til å se an fra uke til uke. Hvordan kommer jeg overens med ukens dirigent, forstår vi hverandre? Og samtidig som man må føle seg litt frem kan jeg heller ikke bli passiv. Jeg føler jeg har funnet en langt bedre balanse i dette den siste tiden, forteller Guro.

Et av de unike aspektene ved å være assistentdirigent er at man er ikke bare der for dirigenten, man skal også være et ekstra sett med ører for orkestermusikerne. Det gir ikke bare en verdifull innsikt i hvilke utfordringer de lever med hver dag, men gjør også at man kan fungere som et ekstra bindeledd mellom orkester og dirigent.

Som assistentdirigent er man på lag med både dirigenten og orkestermusikerne, og det er slett ikke uvanlig at det er ulike oppfatninger mellom de om hvordan ting låter eller skal gjøres. Som assistentdirigent føler jeg da at det er min oppgave å fungere som en brobygger, og hjelpe til at folk ser de ulike synspunktene. Uansett blir man nødt til å ha gode sosiale antenner og kunne lese et rom, understreker Guro. En slik balansegang kan såklart være krevende, men det er også verdifulle erfaringer å ta med seg når man skal ta steget fra å være student til profesjonell dirigent.

I starten kjente jeg nok på en usikkerhet, men det er også noe fint å oppleve at alle er sammen om å ønske at resultatet blir bra. Jeg har fått en mye større forståelse for presset som en musiker kan oppleve, og jeg har også fått innblikk i prosessen i store prosjekter på en helt annen måte. Det er utrolig interessant å få lov til å se hvordan dirigenter løser utfordringer, samtidig som jeg kan sitte og tenke etter hva jeg selv ville gjort, sier Guro.

Noe av det meste spennende er jo at jeg aldri helt vet hva som venter meg neste uken, der har man kanskje litt den samme følelsen som en orkestermusiker kan føle på. Og det hender fremdeles at jeg blir overrasket, nå nylig var det en dirigent som jeg følte hadde en helt kurant og grei tolkning av en symfoni, men kanskje ikke den meste spennende etter min smak. Men på konserten fyrte dirigenten opp orkesteret med en forrykende sistesats, det kokte i orkesteret. Når jeg da kommenterte dette etterpå fikk jeg vite at det var helt bevisst, som en måte å få det til å leve ekstra på konserten.