Mandagsmorgen med Tone Bianca Sparre Dahl

Foto: Anna- Julia Granberg

Tone Bianca Sparre Dahl er førsteamanuensis på NMH, og er fast dirigent for Schola Cantorum, Kammerkoret Ymir og damekoret Creme Fraiche. Hun har gjort flere plateinnspillinger, og er en markant størrelse i kormiljøet. Og det går ikke mange sekundene inn i vår samtale før entusiasmen for kor og kordirigering formelig lyser fra Tone. Med stor innlevelse beskriver hun både kraften og det nære som oppstår i møtet mellom dirigent og ensemble.

Kor handler så mye om å være ærlig, det finnes ingen fysiske instrument mellom deg og de andre. Instrumentet er deres personlighet, og man står i direkte kontakt med alle. Spesielt med gode kor der vi har lagt mange av de tekniske utfordringene bak oss er det som at dirigent og kor virkelig kan smelte sammen til en høyere enhet, og puste sammen som én kropp. Det personlige og det kollektive går opp i en enhet, og man føler at man er fri samtidig som man er del av noe som er mye større enn en selv.

For å oppnå slike resultat må man tenke store tanker, og Tone er ikke redd for å beskrive det storslåtte i det dirigenter og musikere får ta del av hver dag.

Man må tørre å tenke store tanker, nettopp fordi det er noe stort i musikk! Vi som musikere har tilgang til et stort felt av kjærlighet som vi kan koble oss på, og gå i ett med musikken og hverandre. Er det ikke derfor vi begynner med det?

Og det var nettopp det store og sublime som bergtok en liten jente fra Kongsberg, da hun som 8-åring hørte Liv Marie Glaser spille Chopin på radioen. Det var det første møte med den virkelige kraften i musikk, og det satte umiddelbare spor i et ungt barnesinn.

Da jeg hørte den fremførelsen var det som et lyn fra klar himmel, det var noe jeg ikke trodde var mulig. Selv som liten jente oppfattet jeg at dette var en utøver på høyt nivå som gikk opp i en større enhet med musikken, det var det jeg oppfattet og responderte på, og det var dette jeg skjønte at jeg ville gjøre, forteller Tone og røper samtidig at veien derfra til å faktisk ende opp som dirigent var fylt med irrganger og oppdagelser. Først fikk hun klavertimer i Kongsberg, og endte etter hvert opp som klaverstudent på NMH. Der skjønte hun gradvis at livet som utøvende pianist kanskje ikke var det riktige for henne, og letingen begynte etter hvor veien videre skulle gå.

Etter to år på NMH var jeg overhodet ikke sikker på hva jeg skulle bli, men jeg var helt sikker på hva jeg IKKE skulle bli, og det var dirigent. Det var for meg det grusomste faget jeg kunne tenke meg, og jeg kjente meg overhodet ikke igjen i den rollen. Uansett, jeg byttet skole og tok tredjeåret mitt i Stavanger. Der fikk jeg lov til å ha både sang og klaver som hovedinstrument, og kjente da at sang lå mye nærmere meg.

Etter Stavanger tilbragte hun ett år i Ungarn, der hun fikk en grundig innføring i Kodaly-metoden, et system som gir et godt og intuitivt grunnlag i mellom annet hørelære. Vel tilbake i Norge fikk hun en jobb som sanglærer i Namsos, og først her begynte alle brikkene fra en variert utdannelse å falle på plass.

Siden det var mangel på dirigent der, ble jeg spurt om jeg kunne dirigere de lokale korene. Da svetta jeg litt, men opplevde likevel veldig fort at dette ville jeg! Det må ha vært noe med den utdannelsen som gjorde at jeg ble klar, sier Tone, som fikk såpass inspirasjon at hun søkte og kom inn på det daværende diplomstudiet i dirigering på NMH. Der skulle hun til slutt ende opp som førsteamanuensis, i et arbeids- og studiemiljø som har endret seg kraftig fra studiedagene for 30 år siden. Men før vi kommer inn på det, hva nøyaktig er det som gir inspirasjon for Tone?

Det som inspirerer meg er gjerne andre ting enn musikk. Jeg opplever musikken like gjerne som form og farge som det som klinger. Jeg er ikke synestetiker i den forstand at jeg ser farger når jeg hører musikk, men jeg opplever det likevel veldig fargerikt. Jeg kan se på malerier, forholder meg til form, farger og lyder i naturen, og er opptatt av poesi og litteratur. Alt sammen er med på å farge min opplevelse av musikk. Når jeg da agerer som dirigent er jeg ikke så opptatt av å snakke om praktiske og tekniske ting selv om det så klart må være på plass, men ønsker heller å ha fokus på fargene og sjatteringene og klangene. Jeg er også veldig opptatt av form og timing.

Dette har sine fordeler i et så nært og personlig medie som et kor, og Tone opplever god respons på sin måte å møte musikk og musisering.

Jeg er veldig opptatt av at jeg forbinder meg med musikken og menneskene som er der, og at utøverne også forbinder seg med det. Jeg mener at det store resultatet kan vi bare få når alle er koblet sammen og tør og slippe taket i frykten og redselen man har for å ikke være god nok. Vi trenger å komme forbi det, og knytte seg til musikken og den opplevelsen som er der og da.

Du kan gå ganske langt i bruk av bilder og stemninger med et kor, og de skjønner hva du mener. Stemmen er et magisk instrument som fungerer ut fra helt andre prinsipper enn andre instrument, og fungerer mye etter tankene og følelsene. Om du tenker på en klang kan den komme uten at du helt vet hvordan. Da kan en kordirigent gjerne bruke ganske heftige bilder, og oppleve at klangen og uttrykket endrer seg helt.

Alt dette er med på å styrke den kontakten som allerede ligger til stede i et kor, med en musiseringsform som allerede er veldig personlig.

Når du dirigerer sangere har du har ingenting annet å forholde deg til enn ansiktsuttrykk, kroppsspråk og klangen på stemmene, noe av det mest personlige som er med et menneske. Det er akkurat det det er, koret som instrument er utrolig personlig. Kor er fantastisk når det er bra, og det kommer når alle er trygge og opplever seg sett og hørt. Totalen blir større enn summen av enkeltdelene, og det gir meg utrolig inspirasjon når sangerne tør det, sier Tone, som er opptatt av hvordan hun kan møte sine sangere best mulig for at de kan oppleve denne tryggheten.

Det blir fort veldig nært i en slik setting, og det er en del av min filosofi hvordan jeg kan lete etter den riktige måten å si ting på uten at folk føler seg støtt eller utrygg. Det er en stadig balansegang å være ærlig mot seg selv og ønske et topp nivå, samtidig som man ivaretar alle og får de til å føle seg inkludert.

Som vi var inne på tok Tone diplomstudiet i korledelse på NMH, og hadde da rukket å bli godt nok kjent med seg selv og sine evner til å kunne hente sin inspirasjon fra andre samtidig som hun kunne sette sitt eget personlige stempel på sin dirigentrolle. Verdien i å kunne være autentisk mot seg selv har hun tatt med videre, og har satt tydelige spor i hvordan hun ønsker å undervise nåværende studenter.

Da jeg hadde min avsluttende eksamen fikk jeg vite av juryen at jeg hadde godt potensial, men var fremdeles litt for feminin i stilen. Det var slik de tenkte da, og de tillot seg å se på det på den måten. Men jeg skjønte fort at jeg ikke kunne dirigere på den måten de ønsket, og søkte derfor å finne min egen stil og min egen plass. Ethvert menneske må dirigere ut fra den de dypest sett er, ikke etterligne noen andre. Vi hadde på den tiden ikke mange kvinner å etterligne, men jeg hentet for eksempel mye inspirasjon fra min egen dirigent Carl Høgset, som lærte meg mye jeg av det jeg bruker i dag. Jeg er opptatt av at de jeg underviser må finne sin måte ut fra seg selv, uavhengig av kjønn eller bakgrunn, slik at de kan forbli autentiske. Når noen fremstår som autentisk kobler kor seg på den autensiteten, og så blir det den klangen DU formidler ut i verden, forteller Tone og understreker viktigheten av å være tro mot sin egen personlighet og uttrykk.

Vi kommer ikke unna å sette et personlig preg på det vi gjør. Om koret synger dårlig en dag kan du strengt tatt ikke skylde på koret, men bør heller ta deg en tur ut og ta en titt i speilet. Korister reagerer intuitivt på den som står der, og responderer på kroppsspråk, pust, blikk og autensitet. Om du klarer å være deg selv slapper folk av, i motsetning til om folk skjønner du spiller en rolle eller har en agenda.

Det bør være plass til alle typer innen musikkverden, og for Tone er mangfold et pluss i musikklivet. Det har skjedd en stor utvikling de siste 30 år, og det er nå et langt bredere spenn av rollemodeller for aspirerende dirigenter.

Jeg opplever at det er rom i Norge for at studenter kan utvikle sin egen stil, og jeg tror også utenlandske studenter ser at vi har noe veldig fint her, og ønsker å søke seg hit. Det er mange ulike typer som kan bli dirigent, og det gir igjen rom for at veldig mange flere uttrykk kan finne sted i musikklivet.