Nordiske klassikere: Ole Kristian Ruud: Halvorsens Symfoni nr 1

Symfoni nr. 1 c-moll av Johan Halvorsen 1864-1935 I disse merkelige tider som Covid-19 har gitt oss, er jeg glad for at jeg har tilgang på mye god musikk og partiturer. Det å bruke tid på partiturer og musikk som jeg både kjenner og ikke kjenner fra før, har alltid vært spennende om noe nytt kan oppdages.

I 1987 satt jeg i notearkivet til Trondheim symfoniorkester og bladde i gamle partiturer. Der lå et partitur på Johan Halvorsens symfoni nr.1 som var utgitt i 1926. En symfoni jeg hverken hadde hørt eller sett omtalt tidligere. Da jeg åpnet partituret på første side, kom musikken direkte til meg. Et tema som festet seg umiddelbart, en utvikling og instrumentering som bare kan gjøres av en mester. Partituret ga et inntrykk av å være svært spennende å studere videre. Dette måtte jeg bare ha med hjem for videre studier.

Symfonien ble en stor glede å studere. 1. satsen med sin friskhet, rytmikk, tydelige linjer, sangbarhet og fargerik orkestrering. Satsen, som hele symfonien, er formsterk og med god kontrapunktisk utvikling. Musikken snakker til meg med sin egen skjønnhet og karakter. Det er komponert av en komponist, dirigent og musikant med alle notater og retningslinjer, som veit svært godt hva han ønsker av musikerne og dirigent.

2.satsen har en skjønnhet og følsomhet som vi kan kjenne igjen fra hans teatermusikk. Partituret er fullt av anmerkninger fra komponisten, som til tider minner om et partitur av Gustav Mahler. Her også viser Halvorsen seg som en orkesterkjenner av ypperste klasse. Behandlingen og utviklingen av motiver, gir satsen en selvstendig helhet i symfonien, så den kan spilles som et selvstendig stykke.

I 3. sats viser Halvorsen frem sin humoristiske sans. Historier om hans fargerike personlighet som dirigent og leder av Nasjonalteateret i mange år, gjenspeiles i denne friske scherzo. Som typiske scherzo av Halvorsen, og som hans to store forbilder, Edvard Grieg og Johan Svendsen, hører vi tydelig norsk folkemusikk og karakter. Med komponistens instrumentasjons kunst, sitter vi igjen med et stort smil om munnen etter denne satsen.

Jeg var spent på hva 4. satsen ville bringe, da vi har flere eksempler i musikkhistorien hvor symfonier kan falle noe sammen. Men etter en langsom innledning, kommer finalens hovedtema med en energi og karakter som tar kontakt umiddelbart. Halvorsen utvikler og behandler tema med en kraft og orkestervirtuositet som engasjerer. Det sangbare sidetema, utvikler han til å bli virkelig pompøst, hvor Halvorsen bruker den brede pensel.

Etter en del rettelser i partitur og orkestermateriale, ble symfonien spilt i Trondheim symfoniorkester. Det ble stor begeistring, og den ble spilt in på CD og ved flere konserter. Den er nå også senere innspilt med Bergen Filharmoniske orkester.

Johan Halvorsen skrev 3 symfonier i 1920 årene. Uroppføringen av den første fant sted i 1923 ved Nasjonalteateret i Oslo med komponisten selv som dirigent. Orkesteret var på over 100 utøvere. Johan Halvorsen er mest kjent for sin musikk til over 30 teaterstykker, men i en alder av 60 år, viser hans 2 rapsodier og 3 symfonier, en komponist som stor symfoniker.