Mysteriet Nadia

Om Nadia Boulanger (1887-1979)

Hun var kanskje musikkhistoriens mest berømte komposisjonslærer. Hun var Stravinskijs beste sparringspartner, og historiens første kvinne til å dirigere New York Philharmonic. Nadia Boulanger veiledet over 1500 studenter i sitt liv, og var delvis ansvarlig for at amerikansk kunstmusikk på 1900-tallet tok den vendingen den gjorde.  Men hennes egen musikk er det få som kjenner til. Hvordan kan det ha seg at kvinnen som veiledet så mange komponister i sitt liv, ikke selv har blitt hørt? Nadia Boulangers innerste stemme er en godt bevart hemmelighet.

I rue Ballu 36, nedenfor Montmartre i Paris, ligger en vakker leilighet. Hit flyttet Nadia Boulanger som barn, og her bodde hun til sin død i 1979. I dag er det lite som vitner om all aktiviteten den parisiske leiligheten huset, men et lite skilt på bygningens yttervegg henger der fortsatt. «Place Lili Boulanger.» Et glemt komponistnavn som i disse dager er i ferd med å få en nesten elektrisk renessanse.

Lili Boulanger var Nadias yngre søster og Nadias første elev. Da var Nadia selv tenåring, og begynte raskt å undervise andre ungdommer i musikkteori. Hun virket kanskje bråmoden, Nadia, og da Lili var liten kalte hun henne også «Petite Maman». Lille-mamma. Nadia og Lilis store mamma bodde naturligvis også med dem der i leiligheten ved Montmartre, men hennes eksentriske natur, og hennes selvpåståtte adelige herkomst, gjorde det vanskelig for henne å se seg selv i lønnet arbeid. Den slags egnet seg ikke for en russisk prinsesse, mente Raissa Boulanger. Barnas far, den 43 år eldre komponistene Ernest Boulanger, døde mens Lili var liten. Dermed ble det Nadia som fikk ansvaret for å forsørge familien.

Nadia betalte regninger. Hun passet på Lili, hun kom seg sjelden ut av orgelskoene. Andre jenter gjorde seg fine med stiletter og snøring, men Nadias sko hadde hæler som sikret henne et stødig fotarbeid der ved det store instrumentet. Hun måtte jobbe, men helst ville hun bli komponist som sin far. Når hun så erstattet orgelskoene med spasersko, var det for å gå til konservatoriet og studere med Gabriel Faurè. Etter hvert skulle hun også selv få en rekke store engasjementer som komposisjonsprofessor, men det mest spesielle var likevel onsdagsskolen.

Tradisjon og egenart

I leiligheten i det 9. arrondissement samlet det seg hver onsdag en gruppe ivrige komponister for å motta undervisning av Nadia Boulanger. De kom fra alle verdenshjørner, og de het Leonard Bernstein eller Johan Kvandal, eller de het Astor Piazzolla og Philip Glass. Mademoiselle var en ettertraktet lærer, kanskje mye på grunn av sitt nådeløse krav til teoretisk forståelse og dypdykk i de gamle mestrene Bach og Mozart. Men hun hadde også en evne til å finne fram til det særegne i hver enkelt student.

   -Stå ikke der med luen i hånden og prøv å gjøre alt riktig!

Noe slikt skal hun ha sagt til Piazzolla, som forsøkte å skjule at hans musikalske bakgrunn stammet fra mørke nattklubber i Buenos Aires, der han spilte bandoneon til het tangodans.

   -Vis meg hvor du kommer fra, og hva som er din musikk, for du skal bruke det i din komponering!

Slik ble det Astor Piazzolla som skulle reformere den argentinske tangotradisjonen, slik at den til slutt gikk som en farsott gjennom en hel verden. I stykket «Fuga y Misterio» viser han på møtet mellom sin egen musikk, og læren om Bach-fugens komplekse kontrapunkt.

I Leonard Bernsteins «Prelude, Fuge and Riffs», finner vi en tilsvarende fusjon. En femstemt saxrekke, klippet rett ut av den amerikanske big band-tradisjonen, kler seg i en suggererende, neoklassisk fugato.

A room of one’s own

Historisk sett var det salongen, familiens stuer, som var kvinnens musiseringsarena. Den offentlige konsertsalen tilhørte i stor grad mannen. Nadias mor gjorde som så mange andre musikkyndige kvinner på 1800- tallet. Hun holdt salong. Hver eneste onsdag vanket det te, kaker og kammermusikk for den parisiske sosieteten. Da Nadia var gammel nok, overtok hun rollen som onsdagsvertinne. Det var dette som dannet fundamentet for den beryktede onsdagsskolen. Sakte, men sikkert tok salongen en ny og moderne form. Slik tidens avantgarde komponister la nytt materiale i de barokke og klassiske former, slik fylte Nadia kvinnens tradisjonelle musiseringsarena med avantgarde innhold. Nadias onsdagssalong var blitt en komponistfabrikk, og en oppsiktsvekkende fusjon mellom tradisjon og framtid.

Oppskriften var alltid det samme. Først undervisning, deretter te og kaker før konsert. Studentene beskriver stemningen der Mademoiselle fører seg mellom gjester og komponister. Liten og smal skjenket hun te, iført flate sko og skjørtedress. Med håret samlet i et hårnett minnet gestalten mer om en pensjonatvertinne enn en superstjerne med hele verden som sitt arbeidsfelt. Møblene hadde hun aldri brydd seg om å bytte ut. De hadde tilhørt bestemoren, og stammet fra 1835. De stod der slik de alltid hadde gjort, men midt i stua tronet nå et digert kirkeorgel. Og tebrødet i Boulangeriet smakte ikke lenger bare søtt og deilig, men også bitonalt, og krydret med framtidens neoklassiske klanger.

Kjendistreff

På salongbordet hos Mademoiselle lå det rykende ferske skisser til Igor Stravinskijs siste komposisjon. I løpet av leksjonen var de blitt grundig plukket fra hverandre, analysert og diskutert. Studentene sugde til seg alt de kunne, for de visste at Mademoiselle hadde vært Igors egne sparringspartner under tilblivelsen av dette verk, som så mange andre av verkene hans. Gjennom Nadia fikk de nå titte rett inn i geniets hode, vel vitende om at Nadia også dirigerte Stravinskijs musikk.

Straks skulle den påfølgende onsdagskonserten i rue Ballu 36 begynne. For studentene betydde det å få høre, og presentere, sin egen musikk. Hit kom nemlig mange prominente personligheter for å spille. Og de kom for å lytte. Dirigenten og komponisten Koussevitsky droppet innom hvis han tilfeldigvis befant seg i Paris, mens komponistene Darius Milhaud og Francis Poulenc var hyppigere å se. Nadias gamle klassekamerat Maurice Ravel slo kanskje følge med Hector Villa- Lobos,  

– And on one occasion I shook hands with Saint-Saëns, ivret en ung amerikansk komponist ved navn Aaron. Om noen uker skulle Copland få sin egen orgelsymfoni oppført både i New York og Boston. Nadia hadde trukket i trådene, og skulle selv sitte på orgelkrakken under urpremieren.

Kanskje kom også Igor Stravinskij selv. Det ble hvisket og tisket litt i krokene om vennskapet mellom Nadia og Igor. Det var en nærhet mellom de to, som handlet om mer enn å revidere partiturer. Det hendte at Igor besøkte sommerhuset til Nadia, Le Maisonette i Gargenville, og det var flere enn èn som visste dette: Hun hadde fått bygget en egen bar der i huset, bare slik at Stravinskij kunne hente seg en pjolter når han følte for det. Så gikk han kanskje ut i det grønne, og diskuterte sine mesterverk med Nadia.

På mute
Men disse to. Snakket de noen gang om Nadias komposisjoner?  Allerede som 21-åring kapret Boulanger sølvmedaljen i den prestigetunge komposisjonskonkurransen Prix de Rome. Dette til tross for at hun freidig brøt med oppgaveteksten og var nær ved å bli diskvalifisert fra hele konkurransen.  Siden fylte verklisten seg opp.  Musikk for kor og orkester, en fantasi for piano og orkester, sang-sykluser. Til og med en opera, La Ville morte, som hun skrev i samarbeid med komponisten Raoul Pugno. Det kunne vært mye å snakke om der. Men de gjorde det ikke. Nadia snakket i det hele tatt ikke om sine komposisjoner. Hun spilte heller ikke sin egen musikk, og til slutt komponerte hun heller ikke. Hun var hele musikklivets jordmor, men sin egen tone hadde hun satt på mute. Hvorfor det ble slik vet nok ingen riktig sikkert. Det er likevel lov å spekulere.

Tilbake til året 1918 finner vi 24 år gamle Lili på dødsleiet. I årevis hadde Nadias lillesøster kjempet mot sykdom, med sitt musikalske uttrykksbehov som fremste våpen. Nadia var smertelig klar over at søsteren besittet et komposisjonstalent helt utenom det vanlige. Nå måtte hun våke over Lili, som i sine våkne stunder tvang henne til å ta diktat til sitt siste verk, Pie Jesu. Parallellen til Mozarts død er forbløffende. Men scenen illustrerer også det symbiotiske i forholdet mellom de to. Nadia var ikke bare Lilis søster, hun var også hennes Petite Maman, og hennes læremester. 

Etter Lilis død gikk Nadia inn i tung sorg. Fire år tidligere hadde hun mistet sin nære venn og samarbeidspartner, Raoul Pugno. Sannsynligvis var han også hennes kjæreste, og han døde i hennes armer på et hotellrom mens de var på reise i Russland. Det må ha vært en forferdelig tid for Nadia. 1. verdenskrig herjet i Europa, og samtidig falt Nadias verden sammen. Etter dette ble ingen ting det samme. Hun så ikke lenger noen nytte i å komponere. Lili sin musikk var uansett «så mye bedre.»

   - Min musikk er ikke dårlig, den er bare unødvendig, skal Nadia ha uttalt, og i 1922 la hun pennen ned for godt. Lydig ble musikken hennes liggende i arkivene, og gjorde ikke noe særlig utav seg. Men det har hendt at noen har trosset Mademoiselles vilje likevel. Hennes siste elev, Emile Naoumoff, har spilt inn flere av verkene hennes på plate. Her hjemme fikk operaen «la Ville Morte» sin Skandinavia- premiere, på Göteborgsoperaen den 8.mars, 2020.

Kanskje var det også omgivelsene som påvirket Nadia til å avvise sin egen musikk- omgitt av storheter som Faure og Ravel, og med inngående kunnskap om de store mesteres arbeid. Eller kanskje var Mademoiselle, som var svært streng med sine studenter, aller strengest med seg selv.

Men det ser først og fremst ut som om en del av Nadia lukket seg, en gang der etter 1. verdenskrig.

Mysteriet Nadia

Hvor finner vi spor etter Nadias personlige liv? Denne kvinnen som delte soverom med sin mor så lenge moren levde, viste hun verden hvem hun egentlig var - eller viste hun bare verden hvem alle andre var?

Hun underviste i Stravinskijs musikk. Hun reviderte, korrekturleste og uroppførte hans partiturer. Men han giftet seg med en annen. Nadia giftet seg ikke med noen. Nadia underviste usentimentalt og ærbødig om Lilis musikk, men følelsene hennes fikk ingen høre noe særlig om. Isteden stod bysten av søsteren værfast der i stuen i rue Ballu, alltid pyntet med friske blomster, og vitnet om et sår som kanskje aldri helt ville gro.  

Den mest ultimate selvutleveringen for en musiker - er ikke det nettopp komposisjonen? Smak, kompetanse og millioner av mikroskopiske valg må avdekkes for omverden.  Som hun selv sa til Piazzolla: Man må vise hvem man er, hvor man kommer fra, og bruke det. Det er åpent og sårbart, og svært risikabelt.

Rollen som ung forsørger og Petit Maman, plikten, ansvaret og disiplinen, det satt kanskje hardt i? Men hvor ble det av den unge jenta som trosset hele Prix de Rome- juryen, og skrev fuge-oppgaven slik hun selv ville at den skulle være?

I steden drev Nadia Boulanger det lengre som musikkpedagog enn kanskje noen andre før henne. Hun dirigerte de største symfoniorkestrene, ofte som den første kvinne i historien.

- Glem at jeg er kvinne, la oss snakke om musikk, sa hun, og holdt foredrag over hele verden. Men det var alltid om andre. For andre. Hvor Nadias egne stemme tok veien, forblir et mysterium.

For den nysgjerrige

Kilder
Kværne, I (2006) «Glem at jeg er kvinne – la oss snakke om musikk!» Hovedfagsoppgave i musikkvitenskap. Universitetet i Oslo.
Lundman, T (2015): Systrarna Boulanger. Generalprogram for Tonsättarfestivalen til Kungliga Filharmonikerna og Stockholms Konserthus.

Intervjuer med
Emil Naoumoff, Nadia Boulangers «siste» elev
Alexandra Laederich, leder av Centre International Nadia et Lili Boulanger,
i forbindelse med produksjonen av SVT- serien «She Composes Like a Man.»

Foto
Agence Meurisse, Aaron Coppland Collection- Library of congress, Musée de la Musique, Cité de la musique-Philharmonie de Paris, Fondation Igor Stravinsky

Om forfatteren
Cathrine Winnes (f.1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram- og framførte- en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.

Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved det Kongelige Teater i København. Siden 2008 underviser hun ved Norges Musikkhøgskole.